Carl von Clausewitz regnes gjerne som den mest innflytelsesrike av alle europeiske krigsteoretikere. Han var selv soldat og offiser, men ble berømt som teoretiker etter grundige studier av krigføringen til særlig Fredrik den Store og Napoleon Bonaparte. Hans tilnærming var filosofisk og systematisk, og ledet frem til storverket “Om krigen”, fortsatt obligatorisk lesning på de fleste offiserkurs rundt om i verden selv om det var ufullendt da han døde. Han sammenlignes gjerne med Lev Tolstoj, som skrev den enestående romanen “Krig og fred” med utgangspunkt i de samme hendelsene som Clausewitz hadde studert på nært hold, det vil si Napoleonskrigene. Bare de siste ti årene har det blitt utgitt mer enn tjue bøker om Clausewitz, hvilket viser hans fortsatte relevans for de som vil forstå seg på krigens natur.
Én av forskjellene mellom Clausewitz og hans riv
al Jomini, som diskuteres nærmere på en annen side på dette nettstedet, var at Jomini skrev om spesifikke anvendelser av ulike prinsipper i krigføring mens Clausewitz tenkte mer generelt om krigens natur og søkte å komme opp med allmenngyldige definisjoner. Han er kjent for å argumentere med at krig i siste instans handler om å påtvinge fienden sin vilje, og at det derfor best kan ses på som en forlengelse av politikken med andre midler (av grunner som det ikke er nødvendig å komme inn på her, har dette forledet en del idealister til å tenke seg at Clausewitz fremmet et spesielt kynisk perspektiv på både krig og politikk).
Clausewitz beskriver krigens natur som en slags treenighet av tre helt ulike og fremmede elementer: for det første, følelser, sinne, og vold, for det andre, tilfeldighet og sannsynlighet, og for det tredje, et fornuftselement, som består i at man benytter seg av strategier for å tvinge fienden i kne for dermed å oppnå sine politiske mål. På et fornuftsplan er altså det å vinne en krig aldri et mål i seg selv, men bare et middel for å gjøre som man vil politisk.